Poetiske postulater

Aftenposten Morgen 23.09.2007
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

«I de brente restene av alt du har lovet meg»
Nils Chr. Moe-Repstad
Kolon

Dyktig gjennomført, men hvor interessant er det?

Det står ikke noe sted på eller i boken, og heller ikke i forlagsinformasjonen, men i intervju har Nils Chr. Moe-Repstad sagt at hans nyeste, femte diktsamling, «I de brente restene av alt du har lovet meg», er å betrakte som den siste delen av en trilogi som han påbegynte med «Sannheten og andre konstruksjoner» (2002) og «Undergangssanger» (2005). Det dreier seg om tre tynne, lekkert designede bøker i henholdsvis hvitt, grått og sort, alle oppdelt i tre avdelinger, med dikt som holder seg pent innenfor en side hver, alle med rette venstremarger og titler i versaler. Et knippe gjennomførte, gjennomarbeidede og disiplinerte diktsamlinger - ganske i forlaget Kolons ånd, kan man fristes til å si.

Politisk? Moe-Repstads nye bok er i likhet med de foregående en samling utpreget intellektuelle tekster, som i sterkere grad synes sentrert om begreper enn om sansning og konkrete erfaringer. Tekstene er fulle av referanser både til annen litteratur og til mytologi og historie. Det finnes også en viss interesse for «det politiske», for statsdannelser, krig osv., men ikke knyttet til noen spesifikk politisk kontekst - utover at det jo er naturlig å lese dem i forhold til vår samtid. «I denne tida vi kaller vår, / samler jeg ord og mirakler / og har ingen lover for det jeg vil si», skriver Moe-Repstad i åpningsdiktet, men det som følger virker (om ikke direkte lovstyrt) uhyre behersket og kontrollert.

Uklarheter. Den poetiske diksjonen er utpreget postulerende, og som leser har jeg ofte problemer med å godta påstandene som fremsettes. For eksempel denne: «Det politiske finner vi / i asken fra en lovfestet myte, / men den siste loven vil vi aldri kjenne». Hva mener Moe-Repstad med det? Linjer som disse etterlater meg kritisk spørrende, og det er en type uklarhet eller gåtefullhet i mange av tekstene som jeg ikke oppfatter som fascinerende eller interessant, bare frustrerende.

Frustrerende, fordi jeg ikke får det jeg leser til egentlig å bety noe for meg. Og jeg tror ikke det har å gjøre med at Nils Chr. Moe-Repstad er «den siste / som snakker et helvetes språk, / sakralt som verden forklart i tegn», men snarere at formuleringer av den typen virker poetisk selvforelskede, poserende og floskelpregede.

MARIANN ENGE

©Aftenposten