Det hånden skriver

Aftenposten Morgen
- 26.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Tone Hødnebø: Nedtegnelser, Kolon

Endelig ny bok fra Tone Hødnebø!

Det er alltid en begivenhet når det kommer en ny diktsamling fra Tone Hødnebø; ikke bare på grunn av den betydning hun har innenfor norsk poesi, men også fordi det gjerne går noen år mellom hver gang. Nå er det seks år siden Stormstigen, og selv om vi i mellomtiden har kunnet lese hennes fine bidrag til H Press Imperativ, Skamfulle Pompeii (2004), så er årets Nedtegnelser en etterlengtet utgivelse for mange.

Nærhet. I en viss forstand har jeg et veldig nært forhold til Tone Hødnebøs diktning. Debuten Larm (1989) gjorde sterkt inntrykk på den tenåringen jeg var da jeg leste den, såpass sterkt at jeg nesten 20 år etter husker hvordan det var, og siden har jeg i likhet med mange andre fulgt forfatterskapet, om ikke alltid like tett.

Men opplevelsen av nærhet kommer gjerne glimtvis, og ikke alltid like umiddelbart. Hødnebø skriver i en viss forstand enkelt og direkte, som i dette kjærlighetsdiktet fra den nye boken: «Å ELSKE ÉN er å elske alle / i en brøkdel av et sekund / og uten å vike en tomme / lever samvittigheten sitt eget liv / så lenge lysten varer. . .» Allikevel er ikke diktene hennes av de mest lettfordøyelige, de krever gjerne ro og konsentrasjon og gjentatte lesninger, særlig for å kunne få et grep om den helheten boken utgjør.

Ettersom det ikke finnes noen nummerering eller overskrifter, virker ikke Nedtegnelser umiddelbart så strengt komponert som den faktisk er. Men når jeg studerer boken nærmere og gir meg til å telle, finner jeg at den består av syv avdelinger som alle består av et slags «introdikt» etterfulgt av syv andre dikt. Før disse 56 diktene kommer en epigraf, et sitat av den skotske poeten Veronica Forrest-Thomson, som siden dukker opp igjen i et avsluttende «fotnotedikt». «Hånden skriver ikke fordi jeg vil / men fordi jeg vil det hånden skriver», siterer Hødnebø, og det er en setning som får tittelen Nedtegnelser til å fremstå som mindre tilfeldig enn den umiddelbart kan virke.

Vilje. Hva er det så den som skriver vil? Hva er det hånden skriver? I en viss forstand besvares det spørsmålet i ett av diktene i boken: «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk; det som ikke er / og det som allerede finnes // Jeg skriver for å motsi meg selv. . . Jeg skriver for å finne det punktet / som skal romme alle punkter / løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk».

Hødnebø videreutvikler ellers stil og tematikk fra tidligere bøker. Hun skriver om kjærlighet, om forholdet mellom individer, mellom individ og fellesskap, om samfunnssystemer og krig, om mulighetene for samfunnsendringer, og ikke minst om det språket vi tenker på og snakker om disse tingene med; om forholdet mellom kollektivt og personlig språk, mellom det konvensjonelt gitte og muligheten for å formulere noe annet, selvstendig.

Kritikk. Diktene kan karakteriseres som sivilisasjonskritiske, men de er det i en tone som virker fortrolig, henvendt til og fra et personlig sted. Kanskje kan man si at diktene virker mer eksistensielle enn egentlig politiske; det handler om det å være menneske, underlagt visse betingelser, strukturer, systemer, språk.

Finlandssvenske Gunnar Björling karakteriserte en gang poesien som «ett rop till den som hör». Og for den som hører etter, er det svært mye å hente i Tone Hødnebøs dikt. Men som hun skriver et sted i Nedtegnelser: «Jeg leser Lenins ord: / Ingen er så døvhørte / som dem som ikke vil høre».

MARIANN ENGE

©Aftenposten