En brakdebuterende hordaskald

Aftenposten Morgen 05.10.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 19
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

Erlend D. Nødtvedt: Harudes, Aschehoug

Aldri i verden om hordalendingene får ha denne boken for seg selv.

- Hvem er boka di for? blir den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt spurt i videopresentasjonen, som ligger ute på Aftenpostens nettsider. Og han svarer, flirende: - Utelukkende for folk som bor i Hordaland.

En spøk, naturligvis, men samtidig ser jeg ikke bort fra at folk fra Hordaland vil lese langdiktet Harudes på en litt annen måte enn jeg, som bare så vidt har vært der. Jeg tror for eksempel ikke jeg er i stand til å forestille meg regnvær i «minst åtti dager i strekk». Men akkurat det blir tilsynelatende litt vel mye selv for en bergenser - i alle fall får det Nødtvedt til å utbryte: «. . . ragnarok / over regnerokkens horda spinn / nå er allting ute / og som det regner o regn o ve o ras / o ve o horde!»

Endetid. Jeget i Harudes, som titulerer seg som «jeg den fjordtunge» og «jeg den hordaskald» står frem som en slags dommedagsprofet, som proklamerer at det er «hordalands siste kveld». I fremstillingen av det katastrofetruede fylket tar Nødtvedt for seg både av norsk nasjonalromantikk, norrøn mytologi og beretningene om de germanske hordene, kalt «harudes» på latin, som slo seg ned i landsdelen og som fylkesnavnet skal være avledet fra. Selv forstaden med høyblokker og mobilmaster og TV-skjermer blir del av et mytologisk landskap, en moderne eventyrverden som står for fall: «. . . de blodårer / de trollets åre / og mastetrekk gjennom li og fylke / der mastene falle hu! hu! / når / raset skje / så mørke de skjerme . . .»

Heimstaddikt. Harudes er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, men kan også leses som et slags kjærlighetsdikt. Med seg har jeget en «brud», og om verden (dvs. Hordaland) er i ferd med å rase, betyr det visst ikke nødvendigvis slutten for dem: «inn i fjellet vi skal / bo i kalde grusr / etter huset det kvite rases / og kjære min brud komme hjem». Det er likevel språket som spiller hovedrollen i Harudes - et snodig og utprøvende språk, drevet av allitterasjoner og gjentagelser, krydret med utropstegn og diverse patosfylte poetiske utbrudd, gjerne med en liten ironisk vri, som her: «o harudes! o akk! akk! o ve! o ved!» Boken er full av uvanlige, merkelige ord, enkelte nynorske og norrøne ord og setninger, «suddeli» og annen lalling, og det musikalske og visuelle ved tekstene fremstår som minst like viktig som det semantiske innholdet.

Tradisjon og samtid. Jeg tok ikke poenget med én gang da jeg leste setningen «den grigg den edv!» (hva er en grigg, hva er en edv?), men etter å ha lest fortsettelsen, «den olav hå hå! den frykt den frukt / de tveitter den geirr de spyd», gikk det opp for meg at det dreide seg om en kryptisk-humoristisk hyllest til noen store hordalendinger - Edvard Grieg, Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Olav H. Hauge har for øvrig delvis fått æren av å innlede Nødtvedts bok, i en bølgeformet reduksjon av diktet «Det er den draumen». Men det er ikke bare klassikere som spiller med i Harudes, det er lett å se forbindelser til en rekke vidt forskjellige norske samtidspoeter, som Øyvind Rimbereid, Yngve Pedersen og Cornelius Jakhelln. Likevel gjør Nødtvedt noe helt eget i Harudes. Kombinasjonen av et originalt og godt gjennomført konsept, formell lekenhet og et sterkt språklig driv, gjør dette til en bemerkelsesverdig utgivelse.

Endetid eller ikke - så lenge det finnes folk som kan skrive som Erlend O. Nødtvedt gjør i Harudes, er det fortsatt håp.

MARIANN ENGE


Se intervju med Erlend O. Nødtvedt på ap.no/kultur

aftenposten.tv

Bildetekst: Langdiktet Harudes av den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt fra Hordaland er en bemerkelsesverdig utgivelse, skriver Aftenpostens anmelder. Boken er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, og forfatteren har et spesielt forhold til naturen og regntunge dager i hjemfylket. FOTO: ERIK FRIIS REITAN/ASCHEHOUG

©Aftenposten